Kjell lekte mye – særlig med biler, og det skulle gå fort – helst i Il tempo

Om Kjell Aukrust sine elleville kjøretøy og viktigheten av å leke – Av Lars Espen Aukrust, Styremedlem i Aukruststiftelsen og nevø av Kjell Aukrust

For det var på tegnebrettet Kjell virkelig lot fantasien løpe løpsk. Her fantes det ingen grenser. Ingen fysiske lover sto i veien. Et dioptersikte på panseret, en radar plassert på en sykkel, et kompass på toppen av en paraply – illustrasjonene til Kjell av store oppfinnelser og kjøretøy var elleville. Bilene tegnet han slik han ønsket dem, med helt rått design, og uvanlige egenskaper.  Alle ble fasinert av Il Tempo Gigante i 1975, da Flåklypa Grand Prix kom. Asfalten krøllet seg når bilen akselererte. Kjell og Reodor Felgen var 50 år foran Tesla med å ta i bruk radar på biler!

Overland Modell 28 og en skråttliggende V8

Bilinteressen til Kjell startet allerede i barndommen og entusiasmen var stor da hans far, Landbruksskolebestyrer Lars O. Aukrust, anskaffet en Overland Model 28 og sertifikatet nærmest kom i posten. Bilturer med hele familien, i det som på denne tiden var en svært flott bil, gjorde veldig inntrykk på Kjell og blir med stor humor beskrevet i hans erindringer Alvdalstriologien.

Avisen Nationen kom i 1933 med nyheten om en ny fartsrekord på 438 kilometer i timen, med bilen Blue Bird ved Salt Lake i USA. Kjell og en gutteflokk blir inspirert. I typisk Reodor Felgen stil tar de det de har for hånden og setter det sammen til noe ekstraordinært. Konstruksjonen blir til slutt olabilen Blue Bird 2 (Bonden, 1964). Min far, omtalt «Bror Min» bidrar stolt med tre appelsinkasser, flere deler fra et sikringsskap og et gjøkur. – Oppstått av ingenting, i dag et kvalitetsprodukt! er utropet før bilen får sin første testkjøring. Blue-Bird 2 hadde muskler som drivkraft. Bonden ble plassert under panseret. Han var liten og lett, og fikk være skråttliggende V-8 motor.

Til tross for at konstruksjonene fra unge gutteår ikke alltid vant frem på grusete veier i Alvdal sluttet ikke Kjell å finne opp morsomme ting. En gang som unggutt var jeg på besøk i hans leilighet på Midtåsen. Der fant jeg ham i atelieret med et slags bilspill.  På en Huntonit plate var det festet to parallelle metalltråder som skulle tilsvare veien på en bilbane. Ved start sto en liten lommelykts lyspære og under platen satt et 4.5Volts flatt batteri. Det fulgte med en metallnål, med ledning. Ideen var å styre nålen fremover, så fort som mulig, mellom metall trådene uten å berøre dem. Kom nålen  bort i trådene, lyste lyspæren, og sjåføren fikk tilleggssekunder. I følge hans kone Kari kastet Kjell bort en vinter med det spillet.

Verre skulle det bli.

Slipp hestekreftene løs i din egen stue! Kjør Ferrari De også!

For mens de fleste sluttet å leke etter hvert som voksenlivet tok over, beholdt Kjell leken i seg hele livet. En gang, mens jeg gikk på gymnaset, ringte telefonen. «Lars Espen, du må komme med en gang. Kari har reist på kontoret!». Klikk. Det var Onkel Kjell som ville ha tak i meg. Usikker på hva dette kunne bety småløp jeg bort og ringte på. Jeg ble skysset inn i entreen, og utgangsdøren ble omhyggelig låst. Under en aura av hemmeligheter ble jeg forsiktig vist inn på hans lille atelier. Der var tegnebordet ombygget til Monaco Grand Prix, med en Airfix minirace bane. Kjell hadde blitt fristet gjennom en annonse i avisa; Slipp hestekreftene løs i din egen stue! Kjør Ferrari De også! (Je og `n Solan 1967). Solan foretrakk visstnok en gul og djevelsk porsche. Kjell fargela pappfigurer til publikum og laget tribuner og garasjer med pappsløyd og karlson lim. Utklipp fra annonser i svenske motorblader ble brukt for å skape et behørig miljø rundt bilbanen; – Gör som erfarna Tävlingsförare – lita på Shell!

Vi lekte med bilbanen hele dagen. Plutselig ser Kjell på klokken og bryter ut, Oj, nå kommer Kari hvert øyeblikk! Jeg ble skyflet ut av døren og Kjell lukket seg inne i atelieret i påvente av Kari. Da hun låste seg inn, kunne han fortelle at han hadde dessverre hatt en dårlig dag og ikke fått skrevet noe særlig.

Historien om bilbanen er i boken Je og`n Solan skrevet ned i hver minste detalj, inklusive hvordan vi eksperimenterte for å øke farten på bilene. Kjells tegnede illustrasjon av banen er også til forveksling lik originalen på tegnebordet. Men jeg måtte finne meg i at Kjell i teksten tok seg den kunstneriske frihet å bytte ut sin 17 årige nevø med «svoger´n fra Moss». Kjell forklarte at historien ble morsommere med en godt voksen besøkende, enn en ung nevø fra naboblokken.

Med bilbane på Påskefjellet

Like etter at Kjell hadde gått til innkjøp av bilbanen var det påskeferie og Kjell hadde tatt med seg hele banen til Øigardseter Fjellstue på Høvringen. Mellom to rom fikk Kjell aksept fra hotellsjefen til å installere hele konstruksjonen. Ryktene om bilbanen spredde seg raskt i hotellet. Men de første dagene lo de fleste litt overbærende over denne Kjell Aukrust og hans underlige påfunn. De dro innover fjellet, mens Kjell og jeg rigget oss godt til i den lille stua ute på tunet. Mot slutten av uken hadde nysgjerrighet og lekenhet tatt overhånd hos flere. Til tross for strålende vær valgte et antall godt voksne mannfolk å ligge langflat på gulvet og kjøre plast racerbiler fremfor å streve med rødt slør og klister. Racerbil kjøringen førte til at den sosiale stemningen på hotellet steg til store høyder. Det hele kulminerte da Kjell utpå påskeaften, under dansen, spontant organiserte revkrok for festkledde racerbil førere. Flere ble påskemorgen observert hinkende, men strålende fornøyd ved frokost bufeen. Noen uker senere ble bilbanen pakket ned. Om det var Kjell som ville videre i livet sitt, eller om det var et påbud fra hans kone Kari, vet jeg ikke. Men Kjells bilbane havnet til slutt i lokalene til Forsvarets Forum ved Akershus Festning, hvor den angivelig fortsatt befinner seg.

For tegneren og forfatteren var noen måneder tilsynelatende «kastet bort» med lekebiler. Man kan undres over Karis tålmodighet. Men hun forstod etter hvert at nettopp slik lek var verdifullt for Kjell og inspirerte til fantasifulle historier i kommende bøker.

Ville kjøreturer og et øye for detaljer

Kari og Kjells første ordentlige kjøretøy var en Vespa scooter. Den kjørte de til Italia med. I pappkofferten bakpå hadde de Norgesglass med kjøttkaker for å spare penger. Neste virkelige bil var en DKW Union 1000. Bilen dukket opp i historien «Gjedda i sivet» fra Je og´n Solan i 1967. Her ble Kjell ertet opp til kappkjøring mot en Volvo. Det endte i Gøteborg. Kjell var egentlig utsendt av Kari for å kjøpe kaker til et uventet besøk fra Alvdal. Da Kjell omsider kom hjem til Midtåsen med kakene, rakk han så vidt å ta farvel med kaffegjestene. Så fulgte en Fiat 1500 med dobbeltløpet Abarth eksosanlegg bak. Den fikk Kjell topptrimmet hos Rallykjører Samsing. Den siste bilen han hadde var en var en Toyota Celica. «Du verden for en kjøreglede», fortalte han til alle som ville høre på. Celica´n er tatt vare på og står nå  i Alvdal. Kjell sørget også for å ha utstyret i orden. Han viste stolt frem Aurdalssko som han møysommelig hadde filt sålene på, for å få optimal kontakt med pedalene. Tykkelsen skulle være 2 mm.

Jeg kan gjengi en historie som aldri ble beskrevet i bokform. Kjell og Kari skulle på ski en søndag. De ankom en nybrøytet, nesten tom parkeringsplass på Sandbakken i Østmarka. Kjell hadde nylig fullført et isracing kurs og ville demonstrere sine nyervervete glattkjørings ferdigheter for Kari.  Hvordan foretar man en perfekt skrensesving på glatt føre? Kjell ga gass, trakk i brekket, og vrengte rattet rundt. «Slik!» Det sto fire biler parkert i et hjørne. Kjell presterte å klinke alle fire i én sammenhengende bevegelse. Papirlapper med Kjells navn og telefonnummer ble lagt under fire vindusviskere. Kari beskrev stemningen dem i mellom som dempet da de omsider fikk på seg skiene.

Med Solan Gundersen på gasspedalen

Etter hvert kom det også en karakter inn i Kjell sitt liv som delte hans glede for fart og spenning; Den fremoverrettede, lett overmodige skjæra Solan Gundersen med strikkeslipps, filttøfler og lavmoral. Solan, som etter hvert fikk en sentral plass i Kjell sine fortellinger, var ofte med på reiser og satt gjerne ved hans side på de mest strabasiøse kjøreturer. Kjell og Solan praktiserte arbeidsdeling. Kjell styrte og Solan lå på gasspedalen. På tilrop slengte Solan opp stjerten slik at brystkassa spente mot gasspedalen og farten økte.

På Randsfjorden ble erfaringene fra glattkjøringskurset satt på prøve. Solan og Kjell skulle konkurrere mot 30 mann med rasende bensinmotorer i dårlig sikt. Kjell beskriver det som en ruskete mølje i snøføyk og biler som farer inn i hverandre fra flere vinkler.

Solan og Kjell fikk også prøvd seg på Italienske Autostradaer. Med tre filer i bredden gikk det unna. I høyre fil luntet tungtransporten. Venstre fil ble kalt Il Tempo. Der pep prosjektiler forbi. Etter krav fra Kari la Solan og Kjell seg i midten, i det som ble kalt Il Normale. Når denne lusekjøringen fikk Kari til å dorme av, lot Kjell bilen gli over over i Il Tempo, og Solan kunne dra til på gasspedalen. Jakten var i gang. Et sitrongult teknisk svineri hadde passert med en irriterende dorsk hilsen fra en tilbakelent italiener med pomadisert hår. Maskinen hans måtte ha to speedometere, koblet slik at det ene overtok der det andre sluttet. Turtallet økte faretruende helt til sjokkbølgene vekket Kari. Kjell måtte igjen tilbake til Il Normale.

De underligste kjøretøy

Disse historiene, enten de kom fra faktiske erfaringer eller fra Kjell sin egen fantasi ble også brukt til inspirasjon for hans mange illustrasjoner. Kjell fortalte at når han satte seg ved tegnebordet visste han ikke alltid hva han skulle tegne. Da startet han med å rable ned noen tilfeldige, snodige konstruksjoner, gjerne med et teknisk preg. Ofte gled dette over til å bli biler, mer eller mindre originale. Konstruksjonene fikk gjerne sitt eget liv på tegnebordet. En radar, eller et dioptersikte –  begge deler kunne med fordel plasseres på toppen av de fleste av hans kreasjoner. En miniatyr av Reodor Felgen, ved siden av en bil viste oss bilens fysiske størrelse. Det ble mange av disse og alle med navn like elleville som utseende. Rapido Passare er et godt eksempel. Bilen med skorpionhale hvor man kunne passerer over bilen, men hvor Felgen kunne slå opp bakparten for å forhindre forbikjørende trafikanter som brukte piggdekk etter 1. mai.

En annen eksepsjonell kreasjon er Reodor sin seksjonsbuss. Ved tunneler og andre hindringer blir bussen satt ned på langs med støtdempende hjul. Øl -og vinservering finnes i øverste etasje. Hvis ferden skulle gå hele veien til Cape Town har Reodor også et eget fremkomstmiddel tilpasset lengre reiser. I den ombygde folkevognen blir drivstoff og energi satt sammen i et syklisk samspill med hjul kraft og veiviser. Det var virkelig ingen begrensninger i hvilke muligheter som lå i et enkelt kjøretøy når Kjell satt ved tegnebrettet.

Flåklypa Grand Prix

En gang på 70-tallet kom Kjell i kontakt med Ivo Caprino. To store kunstnere bestemte seg for å lage en helaftens spillefilm basert på Kjells Flåklypaunivers og Caprinos dukkeanimasjons teknologi. Kjell hadde allerede tegnet il Tempo Gigante og ville gjerne ha med et bilrace og et orkester i filmen. Ivo sa at det skulle de få til. Resten er historie. Flåklypa Grand Prix ble en dundrende suksess, og et høydepunkt for Kjells livslange bilinteresse og kjøreglede.

Leken, gleden ved å la fantasien løpe løpsk, tegne, skape og utfordre standarder – ja det var særegent hos Kjell. Hans evne til å holde fast ved disse egenskapene, også i voksen alder, gjorde hans kunstnerliv ekstraordinært. Som Kjells nevø har jeg vært så heldig å være både styreleder og styremedlem i Aukruststiftelsen – en stiftelse som forvalter rettighetene til Kjells kunstner univers. Stiftelsens oppgave er å passe på at fremtidige generasjoner også får gleden av oppleve Kjells fantasiverden og gjøre som Kjell; tenke nært og drømme stort!

Det er også med stor glede at vi nå kan fortelle at Kjell sin crazy humor, elleville fantasi og rike persongalleri igjen vil bli overført til filmlerretet!  Qvisten Animation, som også jobbet med de tre siste Flåklypa filmene, er i gang med en ny helaftens spillefilm basert på Kjell sitt Univers. Jeg kan røpe at flere av Kjell sine fremkomstmidler dukker opp, om enn i noe mer moderne form. Det har vært fantastisk å følge Rasmus Sivertsen og resten av gjengen i Qvisten levenliggjøre Kjells formidable univers – nå første gang i full 3D animasjon!

Så hold dere fast – det kommer til å gå fort – det kommer til å gå i Il tempo! Premieren blir julen 2025.